Å risikere er å være fri

...sa Hugo Prather ...javel... jeg kommer tilbake til saken...

Managua! Vært her i fire dager og har begynt såvidt å forberede engelskkurset jeg skal begynne med på mandag. I går flyttet jeg midlertidig inn i et hus med gåavstand (hurra!!!!) til jobb..har mitt eget rom, men deler bad med ei anna..bor en familie bestående av ei veldig søt nicaraguansk dame, hennes heller bipolare(dokumentert!) sveitsiske mann som gjerne avbryter samtaler i hytt og gevær, deres datter Gabi, den snille hushjelpa og ei doktorgradstudentine fra USA - en sprø hund som heter Blacky og katten Kitty som ligner mistenkelig på katten Kitti vi hadde på Lillehammer noen tiår tilbake... Der er det fint å bo - og det er i et trygt nabolag og det er veldig behagelig å ha et slikt sted å være.

For i den senere tid har kriminaliteten i Managua økt kraftig...normalt sett jeg er sjelden redd eller føler meg utrygg, men helt siden jeg kom har jeg blitt indoktrinert med at jeg må være forsiktig, jeg bør ikke gå noen steder, taxi er farlig å ta, bussene går ikke dit jeg skal og er visst enda farligere og døra inn til kontore låses når man skal på nabokontoret...jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være slik her...mine tidligere opphold i Nicaragua har vært på mindre plasser hvor ting er roligere og man kan slappe mer av og jeg hadde vel kanskje en litt forstyrret idé om at det skulle være slik her også.

Så tilbake til Hugo Prather - Det er nesten slik at jeg føler jeg tar en risk når jeg går på jobb med sekken på ryggen...og jeg føler meg absolutt ikke fri...jeg tar en risk når jeg praier en taxi fra utenfor jobb for å dra hjem med data'n i veska...heller ingen frihetsfølelse der...Jeg tar en risk når jeg kl 17 30 drar noen km ut av byen for å svømme taxien jeg sitter i stopper på rødt lys(og jeg er redd noen skal åpne døra og robbe meg med våpen)... særdeles liten frihetsfølelse...

Denne frykten er utrolig ubehagelig og jeg har etter kort tid forstått at jeg er helt pokka nødt til å finne måter å slutte å være redd på..hvis ikke kommer jeg til å bli et vrak...Dagens første lyspunkt var at jeg fant en svømmebasseng 50 m fra jobb - bortgjemt på universitetet ved siden av..noen runder i det hver morgen kommer til å gjøre godt...ellers handler det om å ikke drasse på for mye stæsj når man en sjelden gang er ute og går...og kanskje bare regne med at noe kommer til å skje..at jeg kommer til å miste noen ting... Men mangelen på frihet til å bevege meg hvor jeg vil når jeg vil, hvordan jeg vil er kjennes akkurat nå ganske slitsom ut. Men positivt innstilt som jeg er, tenker jeg at det går seg til etterhvert og at jeg finner mine måter og triks...men bare for å illustrere, han som viste meg rundt på treninga gikk med pistol i beltet...jepp..

Ok, det var en liten, kanskje litt smådyster første rapport her fra Nicaragua. DET ER FINT Å VÆRE HER:):) Absolutt!

Litt om

Å risikere

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise sine følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe - for den største faren i ditt liv
er å ikke risikere
Den person som ingenting risikerer, gjør ingenting,
har ingenting, er ingenting.
Han har kanskje unngått lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske, leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave. Han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

Hugo Prather

...forsåvidt enig me'n....