Lys og varme

Jah! Da har jeg lenge tenkt at jeg måtte rette opp det heller dystre inntrykket i forrige innlegg....som vanlig så "Årnær'e sei!" etterhvert...men tålmodighet er en dyd:) Etter to uker i Managua har jeg begynt å finne meg til rette...det første uka med engelskundervisning er gjennomført og basert på at studenten er veldig dedikert og engasjert tror jeg det skal går bra å sende han til Norge om en måned og litt...men ekke alltid like greit å huske at alle verb "in 3rd person singular in the present tense" skal ende på s....:)

Har nå flyttet inn i min lille hule av en leilighet og her om dagen kom jeg på at det er første gang jeg bor HELT ALEINE...og trur jeg trives med det .. så langt:) Oppvasken står der den stod om morgenen da jeg dro på jobb og senga er like oppredd(!)...sånn bortsett fra at dama som vasker klærne mine (jada....) har hengt trusene mine opp på kleshengere i skapet...hehe...bor i en liten leilighet med kjøkken/oppholdsrom, "patio" med hull i taket så sola kommer inn, soverom, "walk-past-closet" på vei inn på det lille badet...ganske flott synes jeg...selv om de jeg jobber med er litt bekymra for at jeg lager mat med bare grønnsaker - og så langt lite ris og bønner - noe de synes er ustyrtelig kjedelig...og at jeg spiser knekkebrød og kokte egg til lunsj er jo enda rarere...jo, også har jeg en time-share katt! Ja , tenk på det, mamma - en katt! Hihi, veldig søt liten gråstripete en som bor i huset som leiligheten min tilhører....ganske trivlig med katt jah...spørs bare om jeg etterhvert blir en kattedame med lilla flagrende gevanter, asymetrisk hårklipp og Scholl-sko...

Ellers er Managua en liten landsby. Det later til at alle kjenner hverandre...i allefall all de med interesse for kultur, musikk, organisasjonsarbeid og med en viss inntekt...hun jeg tilfeldigvis bor ved siden av(som jeg leier hos) er god venn med sjefene på min jobb, og en av de er Daniel Ortegas (presidenten)høyre hånd når det gjelder matsuverenitet og rural utvikling (landbruk), som igjen dama som eide baren jeg var på i går kjente godt til. På denne baren møtte jeg en type som begynte å snakke norsk til meg som viste seg å være en rett så god musiker (en av disse triste - og romantiske- menn- med gitar (som forsåvidt hadde laget sanger om alt fra utryddingstruede skilpadder, krigen i Irak, orkaner på Atlanterhavskysten og barna på søppeldynga...og selvfølgelig kjærlighet:)). Han fortalte også at hans fru oversatte Alf Prøysensanger, og det var da jeg skjønte at han jo var gift med Katia Cardenal...jepp..så i denne lille landsbyen kjenner alle alle, og det blir spennende å se hvem jeg møter gjennom alle disse bekjentskapene framover!

Livet er fint her nå...har dessverre ikke fått tatt så mye bilder da det er litt tullete å drasse med seg et svært kamera rundt her, men skal gjøre mitt beste for å bidra med visuelle statusrapporter etterhvert.

OG - veldig viktig - har fått en adresse(som er himla glad i post av alle slag!) og hustelefon (som det er ganske så billig å ringe til fra Skype:))

Kari Gardsjord Lio
c/o Maricela Kauffman

Calle Virgina # 511

Reparto San Juan, Managua

Nicaragua

+505 2708333 (home)

+505 3693199 (mobile)

Da er det fredag og helg....mygg og moro.

:)

Summasumarum ei finfin helg

Å risikere er å være fri

...sa Hugo Prather ...javel... jeg kommer tilbake til saken...

Managua! Vært her i fire dager og har begynt såvidt å forberede engelskkurset jeg skal begynne med på mandag. I går flyttet jeg midlertidig inn i et hus med gåavstand (hurra!!!!) til jobb..har mitt eget rom, men deler bad med ei anna..bor en familie bestående av ei veldig søt nicaraguansk dame, hennes heller bipolare(dokumentert!) sveitsiske mann som gjerne avbryter samtaler i hytt og gevær, deres datter Gabi, den snille hushjelpa og ei doktorgradstudentine fra USA - en sprø hund som heter Blacky og katten Kitty som ligner mistenkelig på katten Kitti vi hadde på Lillehammer noen tiår tilbake... Der er det fint å bo - og det er i et trygt nabolag og det er veldig behagelig å ha et slikt sted å være.

For i den senere tid har kriminaliteten i Managua økt kraftig...normalt sett jeg er sjelden redd eller føler meg utrygg, men helt siden jeg kom har jeg blitt indoktrinert med at jeg må være forsiktig, jeg bør ikke gå noen steder, taxi er farlig å ta, bussene går ikke dit jeg skal og er visst enda farligere og døra inn til kontore låses når man skal på nabokontoret...jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være slik her...mine tidligere opphold i Nicaragua har vært på mindre plasser hvor ting er roligere og man kan slappe mer av og jeg hadde vel kanskje en litt forstyrret idé om at det skulle være slik her også.

Så tilbake til Hugo Prather - Det er nesten slik at jeg føler jeg tar en risk når jeg går på jobb med sekken på ryggen...og jeg føler meg absolutt ikke fri...jeg tar en risk når jeg praier en taxi fra utenfor jobb for å dra hjem med data'n i veska...heller ingen frihetsfølelse der...Jeg tar en risk når jeg kl 17 30 drar noen km ut av byen for å svømme taxien jeg sitter i stopper på rødt lys(og jeg er redd noen skal åpne døra og robbe meg med våpen)... særdeles liten frihetsfølelse...

Denne frykten er utrolig ubehagelig og jeg har etter kort tid forstått at jeg er helt pokka nødt til å finne måter å slutte å være redd på..hvis ikke kommer jeg til å bli et vrak...Dagens første lyspunkt var at jeg fant en svømmebasseng 50 m fra jobb - bortgjemt på universitetet ved siden av..noen runder i det hver morgen kommer til å gjøre godt...ellers handler det om å ikke drasse på for mye stæsj når man en sjelden gang er ute og går...og kanskje bare regne med at noe kommer til å skje..at jeg kommer til å miste noen ting... Men mangelen på frihet til å bevege meg hvor jeg vil når jeg vil, hvordan jeg vil er kjennes akkurat nå ganske slitsom ut. Men positivt innstilt som jeg er, tenker jeg at det går seg til etterhvert og at jeg finner mine måter og triks...men bare for å illustrere, han som viste meg rundt på treninga gikk med pistol i beltet...jepp..

Ok, det var en liten, kanskje litt smådyster første rapport her fra Nicaragua. DET ER FINT Å VÆRE HER:):) Absolutt!

Litt om

Å risikere

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise sine følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe - for den største faren i ditt liv
er å ikke risikere
Den person som ingenting risikerer, gjør ingenting,
har ingenting, er ingenting.
Han har kanskje unngått lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske, leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave. Han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

Hugo Prather

...forsåvidt enig me'n....

New York, New York

Wow...da har jeg gått rundt i det store eplet - NY - i 4 dager og det har vært helt supert..vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne...veldig artig å endelig ha vært innom USA på ordentlig, ikke bare flyplasser... de 3 første nettene bodde jeg hos ei venninne fra NY på Manahattan - ved Broadway, Soho, NYU, Chinatown og Little Italy for å nevne noen kjente landemerker...første dagen var jeg superturist og subwaya meg til Times Square...tok masse bilder med nytt og flott kamera, fikk 50% rabatt på polariseringsfilter av "very high quality..." av en spansktalende egypter, spaserte mellom gule taxier og sprøtt høye hus - evt skyskrapere.., dro på Museum of Modern Art (MoMA) hvor jeg fikk sett orginalmalerier av Van Gogh, Frida Kahlo, Dalí, Picasso og mange andre kjente - veldig flott, suste opp i 67 etasje på the Rockefeller Center hvor jeg hadde den utsikten over byen...subwaya meg tilbake til Downtown og drakk fancy gode drinker med Liz og Siv..veldig artig å treffe Siv der(også tidligere praktikant i Utviklingsfondet, nå praktikant i den norske FN delegasjonen) og vi dro på en knall italiensk restaurant til langt på natt...heia gnocci!
Andre dagen var litt roligere men rett så innholdsrik og interessant - jeg fikk være med Siv inn i Sikkerhetsrådet og FNs generalforsamling og sørget for å skrive en hilden til generalsekretæren da jeg satt på hans plass i Sikkerhetsrådet...FN-bygningen var preget av at den er bygget for ei god stund siden og at den kanskje ikke har vært "subject to renovation" i de senere år, men det er jo noe spesielt over å være der verden i teorien skal bestemme store ting...det som overrasket meg mest der var nok at i kantina sitter folk rundt bordene og røyker for harde livet...uten askebeger...skulle tru man var på et norsk kommunehus for noen tiår siden...veldig rart...!
Ettersom min venninne Liz er jøde og ikke går ut på fredager ble det sushilaging hjemme med dertilhørende vin...Siv og jeg var usikre på om det drikkes på sabbatten, men det gjorde det altså i stor stil...:)
Siste dag ble tilbrakt med Siv i Brooklyn...skikkelig knall...lørdag og fri og den obligatrosike NY brunchen ble inntatt på en rustique type restaurant rett rundt hjørnet fra den utrolig stilige loftsleiligheten til Siv...mimosas og pizza til frokkost! Møtte Guro fra LAG, hennes søster og en annen gjeng nordmenn som også bodde i området..disse nordmennene er noen nomader..det fårn si! Etterpå ble det littvandring i det hippe og kule strøket Williamsburg i Brooklyn i vintage butikker med litt overprisede varer, derettter Brooklyn lager konsumert på en lokal bar og verdens beste sushi til middag med tilhørende japansk øl..fantastisk med slike dager som er mer eller mindre uten planer og man tar livet som det kommer...!
Før avreise til Nicaragua serverte Siv kaffe og veldig gode bagels med cream cheese og eggsalad...maten in NY skal man ikke klage på - får stort sett knall mat til alle tider om man vil!

Ok..nå har denne stilen overgått grensen for antall ord for at folk skal gidde å lese, så slutter her...neste gang rapporterer jeg fra Nicaragua...NY kan jeg forresten anbefale på det varmeste!

Gate closing...!

Puh! Vi rakk det - Erik Solheim og jeg. Ja, tenke seg til, på vei ut i min Utviklingsfondske Fredskorpsopplevelse er det utviklingsministeren og hans bande og jeg som sist, men ikke minst haster inn på flyet vestover. Trivelig kar han, huska til og med at han hadde sett meg før og ønska lykke til på ferden i Nicaragua...jo takk, hr.minister:)

Etter tre uker i en hadelandsk boble av et forberedelseskurs, mange hyggelige kaffebesøk og middager, kake og fine ord - har jeg endelig kommet meg avgårde. Og jeg gleder meg:)
Planen er nå at jeg skal bygge og bo i Nicaragua i ett år. Der skal jeg jobbe med en føderasjon av kooperativer for småbønder (mer om hva nå egentlig dette er kommer seinere!:)) - med institusjonalisering, kommunikasjon, informasjon, markedsføring, søknadsskriving og annet som måtte dukke opp...hehe, joda, arbeidsoppgavene og ikke minst spektere av de er stort nok for ei jente som meg. Men gjøre mitt beste skal jeg. Å være tålmodig og ta tida til hjelp har jeg hørt kan være en god strategi...prøver det...

Dette innlegget blir kort og søtt som man sier på godt norsk...jeg skal på denne siden forsøke å oppdatere de som måtte ønske det om hvordan det står til med både meg, Nicaragua og verden sett med mine øyne fra Nicaragua i løpet av året som kommer. Advarsel: bloggen min kommer nok til å inneholde lett blanding av temaer - tanker om folk og fe(mye fe), politikk, krig og fred, mat, drikke og anna moro. I steden for fellesmailer vil denne sida være vinduet inn til min verden framover...jeg setter selvfølgelig stor pris på vanlig mail i min elektroniske postkasse ...er nok en sjanse for en litt mer personlig rapport fra meg da:)

Ok - da er de bare å feste setebeltet(husk at redningsvesten ligger under setet) og gjøre seg klar for et år blandt bønder og bønner i det fantastiske Mellom-Amerika.