Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har særlig julestemning for tida. Nå har jeg stort sett ikke det i oktober uansett, men i 35 plussgrader og ikke en snøflekk langt fra alt som heter adventsstaker, nellikspiker og kanellukt, enda mindre julestemning, selv om jeg i dag, til min store skrekk så et stort plastikkjuletre med kun røde lys midt i matbutikken nede i gata..
Men for noen minutter siden scrollet jeg meg nedover VGs nettside...og der dukket dette bildet opp...
To flagrende damer i dandige silkegevanter som slanget seg over to begeistrede herrer...jul! Det er jul dere, kom kom, ut av sofaen, på med jakke, luer og votter, tenn et lys eller to og kom og hør på vår tolkning av jul..av julestemning!
Nå høres jeg kanskje litt ironisk ut i min lille beskrivelse ovenfor, men det kom over meg noe av det rareste...blider av jul...snø, slaps, julegavehandling, gløgg, Telemark, kaldt, varmt inne, treff og middager, alt som skal gjøres før jul...det er jo egentlig ganske koselig...spesielt sett langt vekk fra i tropevarme med strand og vann kort vei unna...
Men jo, jeg kommer nok til å savne jula hjemme i år...men nå skal jeg skru av den umiddelbare julestemninga reklamebildet vekket i meg...det er tross alt
Description of Super Sunday - Managua version 2009
wake up not too early not too late - make a fried egg, carrot bread and avocado breakfast with Norwegian friend popping by for the weekend.
continue with a visit to my next door neighbours and landlords for a black coffee and chats about elections, guayaba plants, frauds, pregnant cats and the future of Nicaragua.
return to my little apartment for a hammock session with a book which supposedly shall enlighten - followed by an enlightening hot session frying my white skin in the burning sun.
make fresh watermelon juice in the kitchen
have a shower to cool down and get ready for a catch up with a friend at a newly discovered café with a great view of the city of Managua - including great mozarella wraps.
drop by some friends' house waiting for the next Sunday activities to take place - 30 minutes game zone fun(crazy place in shopping centres where you play silly games and win little coupons which you need 10 000 of to win a sticker of Donald Duck..or along those lines..)
then off to the movies (again as a cool down tecnique...Managua cinemas are nose-freezingly airconditioned)..watching Clive Owen and Julia Roberts as secret agents proved not so secret..
survive a motorbike ride home to my little house...
Super Sunday - welcome new week!
Monday morning schedule: expedition to the north of the country to visit some coffee farmers...
It's been too long since I last wrote, but instead of trying to recap the last 3 months, I'll just share with you my field trip last Friday (it will kind of be like watching the TV-soap Glamour after a 6 months break...not much have changed, same stories, dramas and intrigues - In my case maybe less intrigues and drama, and slightly more changes even:)) As I work for a federation of small scale farmers' cooperatives it's quite curious that I sit in an office (also known as a supermarket - video evidence of my work space can be found here) smack bang in the thickest of the City of Managua. Therefore it is always a relieve when I get to go out and play with farmers around the country. I have been very lucky to have traveled to almost all regions of the country with work - last Friday I headed up north, 6 kms away from the border to Honduras, to a town called Somotillo. Purpuse of travel: visit a women’s cooperative who produce, process, package, sell and export cashew nuts AND serve as a local (!) guide to a visiting Spanish coffee and nut importer on his first visit to Nicaragua, visiting the cashew nut plant.
After 5 months (1 year in total of my Nicaraguan adventures since 2006) of being here, I was really pleased when it turned out I was able to inform our visitor how long it takes to drive from Managua to León, the names of the volcanoes we passed along the way, how the cooperative system works in Nicaragua, what participatory plant breeding is and how it’s being done here, what is a typical nica breakfast and about the challenges cooperatives situated far from the capital experience due to lack of proper infrastructure and resources. I must be learning something :)
So, this Spanish man was quite the character – communist, anti-capitalist, revolutionary – singing revolutionary I must add. And seemingly 100% supportive of any leftist labelled government in Latin-America, including the current Nicaraguan government.
I completely understand the fascination people have with the Nicaraguan revolution anno 1979. I am/was/am/was rather fascinated myself. People stood up and spoke out against the inequality, injustice and increasing poverty Nicaragua was experiencing – and on July 19 1979 the victory was a fact. The Sandinistas had come to power after more than 40 years of dictatorship under the Somozas. Victory of the poor and the marginalized; and not to forget, an inspiration to all those internationalists fighting similar anti- capitalist, anti-fascist, anti-dictatorship struggles world wide. And the illusion of the Nicaraguan revolution lives on today, as the Sandinistas are back in power, …also for our friend the Spanish.
Driving along the Nicaraguan countryside, the Spanish, who shall be called Señor J, was continuously singing one revolutionary song after the other – mainly Nicaraguan and Cuban songs. He laughed arrogantly when seeing spray-painted anti-government slogans on house walls exclaiming “Haha, afraid of the people and the power of the people, ha! Of course, the rich are afraid!”. Meeting with hard working cooperativist women Señor J kept on telling them how they back in Spain worked for almost no pay and that we had to fight together against the global capitalist forces. The women just nodded and kept explaining the process of how to get the actually cashew nut out of its shell...humbleness is a deed..so is adapting to new situations...
There is nothing wrong with singing. There is nothing wrong, rather the contrary, in believing that a former leftist revolutionary would be running the country according to the ideals of his -79 revolution. There is nothing wrong in showing solidarity with small scale farmers and with opposing a capitalist economic order.
However, this is Nicaragua anno 2009. And even though there is a need for singing, believing and solidarity things “they are a’changin” (however maybe not with in the say way Bob Dylan was hoping). Nicaragua is not what it was in 1979, neither are its leaders and politicians. That is an important footnote for all those internationalists who back in the days was waiving the red and black Sandinista flag proudly above their heads, fighting with the people in the country side, picking coffee and digging ditches and following the revolution from the homes in Spain, Norway or the US. We need to update the struggle, face reality and keep luchando (struggling!)..
This is not a protest against the current government of Nicaragua, however more a cry out to those who visit Nicaragua – be humble, open and listen to what people tell you about the situation here today….you will learn a lot more than if you are blinded by romantic ideas of 1979.
So, Señor J, wasn't curious that the guy who drove us to the cashew cooperative, every time you started a new song, turned up the reggaeton/bachata music blaring from the radio...
---
I was also going to share a bit from the visit at the cashew processing plant, however realizing that this is getting too long…lunch was fresh fish “ceviche”(fish “cooked” in lemon instead of on heat, onion and capsicum) barefoot on a Pacific beach (we were offered turtle eggs, but politely turned the little boy down), drove past Nicaragua’s highest volcano (alive and still fuming!), watched the sunset over Lake Managua, trying to hold on the hand rest in the car as the mad traffic and rather liferisking overtakings done by Nicaraguan drivers will outdo my dad any day. And this was just a day out of the office..
Thought I'd take advantage of the brain activity freshly activated after 2 hours in an airconditioned (too cold really) movie theater and write a few sentences...about recent happenings and discoveries.... 1. I have for quite some time thought that it is very time and energy consuming to mail a postcard...as there are about 3 post offices in this town and I have to drive to get to them with the car I don't have and I dont know when they're open + it takes about 5 weeks for it to arrive at their final destination..etc etc..but today, all of a sudden - I found a little card-selling shop in the shopping centre which had: cards, stamps AND a mailbox! I mean really, this place can sometimes be so effective! Love it! 2. Lunch Tuesday: rice, beans, salad, chicken and a drink = 30 cordobas ($1,50) Coffee today: Ice mocca.....46 cordobas (almost $2,50) Bus from Managua to Granada (1 hour): 23 cordobas (a dollar and a bit) Taxi from shopping centre to my house (5 minutes...after dark, no choice): 40 cordobas ($2) ......have a think about it..... 3. What made my day on the 1st of May: buying two plastic shelf arrangements for my walk-past closet and bathroom...yes, small joys of everyday life...1st of May celebrations were cancelled due to the famous pigflu so we ended up at Central-America's biggest and apparently most dangerous(I was armed with scruffy clothes and money in my bra..) roof covered market to buy a much longed for plastic drawers/shelfs to organise my underwear, socks and bathroom items...yes..it seriously made my day...!!! 4. Even though I've been sligthly worried, I have now confirmed that I am not getting dumber by the second or loosing brain cells at a rapid speed ... many fellow norsemen (counting the Danes) are experiencing the same symptoms...short and long term memory loss, fatigue, lack of energy, inability to have a coherent conversation, sensation of brain freeze...HOWEVER...in Managua it is called brain melt...apparently my brain and body do not have the same functions available at 35 degrees celcius + a ridiculous level of humidity...it is seriously frustrating, but something which I suppose we have to get to used to...and gives me an explanation to why I in the middle of a sentence forget what I am talking about...it's an utavdeisjølopplevelese!!!! (out-of-yourself-experience)
However...I am now back in my little house and the great feeling of a brain at a decent temperature is about to wear off...slowly but surely going back to my half-concious state of hot-melted-brain unable to connect...
BIIIIP!!Connection failed...check with you service provider for a solution to this problem....might not be solved for a while...
(Off to Pueblo Nuevo in the north of the country for a few days now..will be back with foto documentation and more stories...)
I believe myself to be an open, respectful and relatively culturally sensitive person. Well, after a few weeks here I still find many things frustratingly inefficient, silly, backwards(aware of the danger of stepping on some politically and culturally correct toes) and just unnecessary...so, I am obviously trying to get rid of my Norwegian glasses(which I for some reason seem to leave on longer than earlier this time around...) One thing in particular which I have found sligthly frustrating is the common idea that when someone asks someone for a favour or for help - IT HAS TO HAPPEN RIGHT NOW....there is no: "Of course, just give me ten minutes and I'll be right there...". Of course this rapid response also has a positive side - making things happen quickly. But anyways, I'll now tell you how my frustration over such things, mixed with a temporary loss of listening skills and understanding the language, backfired almost fatally....(!) Scene 1: Rolando and I were studying some irregular verbs and I was in the middle of explaining some rule which I am sure I partly made up as I went along..being the trained English teacher that I am. Suddenly, this woman comes bursting into the room asking Rolando to come to the directors office. As I had spent the morning waiting for people who were running from one place to another talking on the phone and what not, and was rather fed up with not GETTING ANYTHING DONE, I said: "We are just going to finish this section and he will be there in about five minutes."(probably with a sligthly annoyed voice) Well...the conversation continues as follows: - Kari: ..so, where were we, the verb to catch. How do you conjugate that in past tense? - Rolando: Hmm..I was just thinking about that snake... - Kari: Snake?? What snake? - Rolando: The snake she woman was talking about. The one just outside the director's office. - Kari: Snake??Here? In the office?? WHAT? - Rolando: Yes, that is why she came to ask me for help. To kill the snake. Because I am from the campo (rural areas) I have experience with killing such snakes. - Kari (at this point feeling rather embarrassed): Oh my god ! Go, go! Get the snake!
So off he went to join the large group of our city-living snake-inexperienced colleagues afraid or the pinkish red 2-3 meters long creature....so, finally dismissed from his strict English class, rural hero Rolando came to save them all from the REAL snake swiftly moving around the grass outside the office...
Lesson learnt: I'll try not to expect that all calls for help or assistance at the office should - or can, wait 10 minutes....:):) Oh, and listen better....the word "culebra"(snake) should have rang some bells.....
PS: the snake got away..so stay put for the next episode!
I asked as I was slightly lost on the border between Costa Rica and Nicaragua...it all looks the same, however depending on which way you go you end up in either country..."That way, madam, straight ahead" answers the Costa Rican policeman sucking on his coke which is conveniently poured into a plastic bag with a straw sticking out... So there I go, trotting along the road with my small backpack as my Easter Holidays - or Semana Santa as it is called over here - comes to a close.
After three weeks of work I was forced to take a week’s holidays as the Holy Week was coming up...well, I didn't complain, as Managua is stinking hot these days and I could easily spend a few days on a deserted beach gazing at the turquoise blue waters of the Pacific Ocean...so that's what I did. A Costa Rican colleague of mine invited me to go camping on the beach with her and her husband, and as "all my friends" in Managua had already planned their holidays I thanked for the invitation and decided to chicken-bus it down to Playa Garza in Guanacaste, Costa Rica.
It almost turned into a trailer tour...trailer as in big truck...on the bus towards the border I met a rather young and innocent looking guy who turned out to be a truckdriver touring Central-America in his 35 000 kg Freightliner...I was quite impressed as I he looked like any highschool student...however, Marvin was an 28 year old single dad who definately deserves a mention here...why? Well, he offered me a ride to my next stop, which originally was only going to take 1,5 hours....hoooowever, I spent 7 hours hanging out with him in the trailer park at the border, eating rice and beans at the cheap foods stalls for truckies, hanging out in the truck talking about Nicaraguan wages, him telling me about how he had gone to the circus watching live bears act like humans with his son, showing him photos of snowy Norway, and above all, waiting for the papers he needed in order to take the truck across the Costa Rican borders..papers which at 5 pm hadn't arrived and I decided to jump on the bus so that I'd get to my final destination before dark...I was rather disappointed as I had been looking forward to driving a colossal truck down the Pan-American Highway...but the reason why Marvin deserves a mention is because he definitely enriched my travel experience with his stories and above all...he never, during the 7 hours that we spent together, made a pass at me or made inappropriate comments or suggested that we'd get married....I suppose the rather sad thing is that I, with my generalising attitude towards Nica-men, expected him to be disrespectful and simpleminded whistling and shouting at me... so, hurray for nice and polite fun Nicaraguan truck drivers:)
As I'd spent excessive amount of time on the border I didn't make it all the way to the beach and stayed in a small grotty hotel in a town called Nicoya..got up before the sun the next day to catch the bus, only to find out that the bus didn't leave at 5 am, but at 4:45...leaving me with the option of waiting till 10 am or jumping on another bus that would take me half way...after hanging out at the diesel pump at a cross road petrol station in the middle of nowhere I was finally picked up by Gabriel, Maria Eugenia's (friend) husband and we arrived safe and sound at the semi-remote campsite... they'd been warning me that it was going to be VERY PRIMITIVE..however, turns out that as a Norwegian I am used to rather rough camping conditions, and this beautiful beachside site with a tap of fresh water, permanent kitchen installations, a toilet with plastic bags for the organic matter leaving the body at regular times (bags which you then had to carry to a hole in the ground, empty the content and then dispose of the dirty and used bag in another bag - ready for burning!) as well as a fully stocked bar - did not really live up to the rumours warning me of a few hard core camping days...
No, it was more like a peaceful sanctuary where all that matters was trying to BE...yes... we passed 5 days eating when it suited us, fished black tuna and another special called Suegra(mother-in-law) - perfect for tasty ceviche lunch, drank margaritas and local beer, watched the tide and the full moon....it was truly a great way to spend Easter...I did manage to get the sunburn I had planned - from which I am now suffering slightly...but ah well...had to get rid of the greyish colour I had brought with me from Norway...!
You might wonder why I haven't put up any photos of this little adventure....well...in typical Kari-style I managed to lose my camera...I have learnt not to be too annoyed when such things happen as it seems I am cursed with losing such belongings....you'd just have to imagine the Pacific Ocean, endless white beaches, seafood, trucks and sweaty buses - and there you have my holidays!
Will try to write in English now and then so that all you non-Norwegian speaking crowd can follow my adventures and shenanigans here in Central-America....
Now happy and content back in my little shack in Managua, ready for another few weeks of English teaching before I start my proper job …
Jah! Da har jeg lenge tenkt at jeg måtte rette opp det heller dystre inntrykket i forrige innlegg....som vanlig så "Årnær'e sei!" etterhvert...men tålmodighet er en dyd:) Etter to uker i Managua har jeg begynt å finne meg til rette...det første uka med engelskundervisning er gjennomført og basert på at studenten er veldig dedikert og engasjert tror jeg det skal går bra å sende han til Norge om en måned og litt...men ekke alltid like greit å huske at alle verb "in 3rd person singular in the present tense" skal ende på s....:)
Har nå flyttet inn i min lille hule av en leilighet og her om dagen kom jeg på at det er første gang jeg bor HELT ALEINE...og trur jeg trives med det .. så langt:) Oppvasken står der den stod om morgenen da jeg dro på jobb og senga er like oppredd(!)...sånn bortsett fra at dama som vasker klærne mine (jada....) har hengt trusene mine opp på kleshengere i skapet...hehe...bor i en liten leilighet med kjøkken/oppholdsrom, "patio" med hull i taket så sola kommer inn, soverom, "walk-past-closet" på vei inn på det lille badet...ganske flott synes jeg...selv om de jeg jobber med er litt bekymra for at jeg lager mat med bare grønnsaker - og så langt lite ris og bønner - noe de synes er ustyrtelig kjedelig...og at jeg spiser knekkebrød og kokte egg til lunsj er jo enda rarere...jo, også har jeg en time-share katt! Ja , tenk på det, mamma - en katt! Hihi, veldig søt liten gråstripete en som bor i huset som leiligheten min tilhører....ganske trivlig med katt jah...spørs bare om jeg etterhvert blir en kattedame med lilla flagrende gevanter, asymetrisk hårklipp og Scholl-sko...
Ellers er Managua en liten landsby. Det later til at alle kjenner hverandre...i allefall all de med interesse for kultur, musikk, organisasjonsarbeid og med en viss inntekt...hun jeg tilfeldigvis bor ved siden av(som jeg leier hos) er god venn med sjefene på min jobb, og en av de er Daniel Ortegas (presidenten)høyre hånd når det gjelder matsuverenitet og rural utvikling (landbruk), som igjen dama som eide baren jeg var på i går kjente godt til. På denne baren møtte jeg en type som begynte å snakke norsk til meg som viste seg å være en rett så god musiker (en av disse triste - og romantiske- menn- med gitar (som forsåvidt hadde laget sanger om alt fra utryddingstruede skilpadder, krigen i Irak, orkaner på Atlanterhavskysten og barna på søppeldynga...og selvfølgelig kjærlighet:)). Han fortalte også at hans fru oversatte Alf Prøysensanger, og det var da jeg skjønte at han jo var gift med Katia Cardenal...jepp..så i denne lille landsbyen kjenner alle alle, og det blir spennende å se hvem jeg møter gjennom alle disse bekjentskapene framover!
Livet er fint her nå...har dessverre ikke fått tatt så mye bilder da det er litt tullete å drasse med seg et svært kamera rundt her, men skal gjøre mitt beste for å bidra med visuelle statusrapporter etterhvert.
OG - veldig viktig - har fått en adresse(som er himla glad i post av alle slag!) og hustelefon (som det er ganske så billig å ringe til fra Skype:))
...sa Hugo Prather ...javel... jeg kommer tilbake til saken...
Managua! Vært her i fire dager og har begynt såvidt å forberede engelskkurset jeg skal begynne med på mandag. I går flyttet jeg midlertidig inn i et hus med gåavstand (hurra!!!!) til jobb..har mitt eget rom, men deler bad med ei anna..bor en familie bestående av ei veldig søt nicaraguansk dame, hennes heller bipolare(dokumentert!) sveitsiske mann som gjerne avbryter samtaler i hytt og gevær, deres datter Gabi, den snille hushjelpa og ei doktorgradstudentine fra USA - en sprø hund som heter Blacky og katten Kitty som ligner mistenkelig på katten Kitti vi hadde på Lillehammer noen tiår tilbake... Der er det fint å bo - og det er i et trygt nabolag og det er veldig behagelig å ha et slikt sted å være.
For i den senere tid har kriminaliteten i Managua økt kraftig...normalt sett jeg er sjelden redd eller føler meg utrygg, men helt siden jeg kom har jeg blitt indoktrinert med at jeg må være forsiktig, jeg bør ikke gå noen steder, taxi er farlig å ta, bussene går ikke dit jeg skal og er visst enda farligere og døra inn til kontore låses når man skal på nabokontoret...jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være slik her...mine tidligere opphold i Nicaragua har vært på mindre plasser hvor ting er roligere og man kan slappe mer av og jeg hadde vel kanskje en litt forstyrret idé om at det skulle være slik her også.
Så tilbake til Hugo Prather - Det er nesten slik at jeg føler jeg tar en risk når jeg går på jobb med sekken på ryggen...og jeg føler meg absolutt ikke fri...jeg tar en risk når jeg praier en taxi fra utenfor jobb for å dra hjem med data'n i veska...heller ingen frihetsfølelse der...Jeg tar en risk når jeg kl 17 30 drar noen km ut av byen for å svømme taxien jeg sitter i stopper på rødt lys(og jeg er redd noen skal åpne døra og robbe meg med våpen)... særdeles liten frihetsfølelse...
Denne frykten er utrolig ubehagelig og jeg har etter kort tid forstått at jeg er helt pokka nødt til å finne måter å slutte å være redd på..hvis ikke kommer jeg til å bli et vrak...Dagens første lyspunkt var at jeg fant en svømmebasseng 50 m fra jobb - bortgjemt på universitetet ved siden av..noen runder i det hver morgen kommer til å gjøre godt...ellers handler det om å ikke drasse på for mye stæsj når man en sjelden gang er ute og går...og kanskje bare regne med at noe kommer til å skje..at jeg kommer til å miste noen ting... Men mangelen på frihet til å bevege meg hvor jeg vil når jeg vil, hvordan jeg vil er kjennes akkurat nå ganske slitsom ut. Men positivt innstilt som jeg er, tenker jeg at det går seg til etterhvert og at jeg finner mine måter og triks...men bare for å illustrere, han som viste meg rundt på treninga gikk med pistol i beltet...jepp..
Ok, det var en liten, kanskje litt smådyster første rapport her fra Nicaragua. DET ER FINT Å VÆRE HER:):) Absolutt!
Litt om
Å risikere
Å le er å risikere å bli tatt for å være dum. Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental. Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert. Å vise sine følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg. Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt. Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen. Å leve er å risikere å dø. Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe - for den største faren i ditt liv er å ikke risikere Den person som ingenting risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting. Han har kanskje unngått lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske, leve. Lenket til sine holdninger er han en slave. Han har forspilt friheten. Bare en person som risikerer er fri.
Wow...da har jeg gått rundt i det store eplet - NY - i 4 dager og det har vært helt supert..vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne...veldig artig å endelig ha vært innom USA på ordentlig, ikke bare flyplasser... de 3 første nettene bodde jeg hos ei venninne fra NY på Manahattan - ved Broadway, Soho, NYU, Chinatown og Little Italy for å nevne noen kjente landemerker...første dagen var jeg superturist og subwaya meg til Times Square...tok masse bilder med nytt og flott kamera, fikk 50% rabatt på polariseringsfilter av "very high quality..." av en spansktalende egypter, spaserte mellom gule taxier og sprøtt høye hus - evt skyskrapere.., dro på Museum of Modern Art (MoMA) hvor jeg fikk sett orginalmalerier av Van Gogh, Frida Kahlo, Dalí, Picasso og mange andre kjente - veldig flott, suste opp i 67 etasje på the Rockefeller Center hvor jeg hadde den utsikten over byen...subwaya meg tilbake til Downtown og drakk fancy gode drinker med Liz og Siv..veldig artig å treffe Siv der(også tidligere praktikant i Utviklingsfondet, nå praktikant i den norske FN delegasjonen) og vi dro på en knall italiensk restaurant til langt på natt...heia gnocci! Andre dagen var litt roligere men rett så innholdsrik og interessant - jeg fikk være med Siv inn i Sikkerhetsrådet og FNs generalforsamling og sørget for å skrive en hilden til generalsekretæren da jeg satt på hans plass i Sikkerhetsrådet...FN-bygningen var preget av at den er bygget for ei god stund siden og at den kanskje ikke har vært "subject to renovation" i de senere år, men det er jo noe spesielt over å være der verden i teorien skal bestemme store ting...det som overrasket meg mest der var nok at i kantina sitter folk rundt bordene og røyker for harde livet...uten askebeger...skulle tru man var på et norsk kommunehus for noen tiår siden...veldig rart...! Ettersom min venninne Liz er jøde og ikke går ut på fredager ble det sushilaging hjemme med dertilhørende vin...Siv og jeg var usikre på om det drikkes på sabbatten, men det gjorde det altså i stor stil...:) Siste dag ble tilbrakt med Siv i Brooklyn...skikkelig knall...lørdag og fri og den obligatrosike NY brunchen ble inntatt på en rustique type restaurant rett rundt hjørnet fra den utrolig stilige loftsleiligheten til Siv...mimosas og pizza til frokkost! Møtte Guro fra LAG, hennes søster og en annen gjeng nordmenn som også bodde i området..disse nordmennene er noen nomader..det fårn si! Etterpå ble det littvandring i det hippe og kule strøket Williamsburg i Brooklyn i vintage butikker med litt overprisede varer, derettter Brooklyn lager konsumert på en lokal bar og verdens beste sushi til middag med tilhørende japansk øl..fantastisk med slike dager som er mer eller mindre uten planer og man tar livet som det kommer...! Før avreise til Nicaragua serverte Siv kaffe og veldig gode bagels med cream cheese og eggsalad...maten in NY skal man ikke klage på - får stort sett knall mat til alle tider om man vil!
Ok..nå har denne stilen overgått grensen for antall ord for at folk skal gidde å lese, så slutter her...neste gang rapporterer jeg fra Nicaragua...NY kan jeg forresten anbefale på det varmeste!
Puh! Vi rakk det - Erik Solheim og jeg. Ja, tenke seg til, på vei ut i min Utviklingsfondske Fredskorpsopplevelse er det utviklingsministeren og hans bande og jeg som sist, men ikke minst haster inn på flyet vestover. Trivelig kar han, huska til og med at han hadde sett meg før og ønska lykke til på ferden i Nicaragua...jo takk, hr.minister:)
Etter tre uker i en hadelandsk boble av et forberedelseskurs, mange hyggelige kaffebesøk og middager, kake og fine ord - har jeg endelig kommet meg avgårde. Og jeg gleder meg:) Planen er nå at jeg skal bygge og bo i Nicaragua i ett år. Der skal jeg jobbe med en føderasjon av kooperativer for småbønder (mer om hva nå egentlig dette er kommer seinere!:)) - med institusjonalisering, kommunikasjon, informasjon, markedsføring, søknadsskriving og annet som måtte dukke opp...hehe, joda, arbeidsoppgavene og ikke minst spektere av de er stort nok for ei jente som meg. Men gjøre mitt beste skal jeg. Å være tålmodig og ta tida til hjelp har jeg hørt kan være en god strategi...prøver det...
Dette innlegget blir kort og søtt som man sier på godt norsk...jeg skal på denne siden forsøke å oppdatere de som måtte ønske det om hvordan det står til med både meg, Nicaragua og verden sett med mine øyne fra Nicaragua i løpet av året som kommer. Advarsel: bloggen min kommer nok til å inneholde lett blanding av temaer - tanker om folk og fe(mye fe), politikk, krig og fred, mat, drikke og anna moro. I steden for fellesmailer vil denne sida være vinduet inn til min verden framover...jeg setter selvfølgelig stor pris på vanlig mail i min elektroniske postkasse ...er nok en sjanse for en litt mer personlig rapport fra meg da:)
Ok - da er de bare å feste setebeltet(husk at redningsvesten ligger under setet) og gjøre seg klar for et år blandt bønder og bønner i det fantastiske Mellom-Amerika.
